Lyst på gratis platesamler magasin? I så fall følg denne linken til Norges eneste platesamler magasin. Hvis du ikke har interesse for vinyl platesamling kan du enkelt og greit bare la være å lese mer nå. Til dere andre, ta kontakt og bestill abonnement straks. Dere vil garantert ikke angre på det, hvis man har litt allsidig rockete musikk smak. Det kunne selvsagt vært mer om Norsk pønk i Platesamleren (tidligere Goldies, før nr 85), men noe har det da vært. Noe av dette er lagt ut her på Muzakk (let og du vil finne).
Det er ennå mulighet for å få kjøpt gamle nummer av Goldies, men vær raskt ute for de går raskt ut.
Av Tore Stemland
Thursday, September 16, 2004
Tuesday, September 07, 2004
Norske ziner
Fanzine kommer fra de mange science fiction magasinene som ble kopiert opp på stensilmaskiner, heftet sammen og solgt i små opplag uten annen finansiell oppbacking enn hva lommeboken inneholdt til enhver tid. Disse første fanzinene kom i USA på tidlig 20 tallet. De inneholdt svært lite og oftest ikke noe musikk relatert innhold. Bladene gikk under betegnelsen fantasy magazines som raskt ble forkortet til fanziner. I Norge hadde vi noen hundre prototyper under andre verdenskrig i form av stensil aviser, eller motstandsaviser. Bare en av disse motstandsavisene hadde noe skikkelig trykkeri trykk (i motsetning til i Danmark hvor stort sett alle ble trykket i trykkerier under krigen). Disse inneholdt motstands stoff og nyheter fra London.
Etter dette er det ganske stilt i Norge før det på 60 tallet dukker opp noen sci-fi inspirerte ziner. Utpå 70 tallet begynner noen av disse å ha så mye musikkstoff at de i allefall kan kalles blandings ziner. Deije shits er et typisk slikt eksempel. Side om side med reportasjer fra utflippete turer til fjerne østen med tilhørende rørende historier, finner man de første spede kassett anmeldelser og artikler om Captain Beefheart og Zappa. Litt på sidelinjen vokste det anti-autoritære undergrundsmagasinet Gateavisa fra å være en politisk zine til å bli mere blandingsorientert med større musikk innslag fra midten av 70 til midten av 80 tallet. Etter en kort periode som pocket periodikaen Glasnost, har Gateavisa i de seneste årene bestått som gateinteligensians organ. Deres åpenhet for pønk må ikke glemmes også deres zine anmeldelser, som var avgjørende for spredningen av pønken utover i Narvesen-Norge.
I denne artikkelen skal jeg i hovedsak se nærmere på punk zinene. Den første sådanne i Norge er uten tvil Rockefilla i Trondheim. Asfaltfilla var Trondheims ledende (og eneste ?) anarkist zine midt på 70 tallet. Den utkom med ett nummer i årene 74, 75 og 76 før den ble nedlagt høsten 76. Asfaltfilla økte sitt innhold om kunst og musikk mer og mer, uten at den kan kalles en musikk fanzine. Folk fra dette miljøet (Åge Utnes og Andre Lister m.fl.) startet så Rockefilla, som dermed er den eldste Norske punk fanzine. I starten meget konsentrert om amerikansk punk, men med mer og mer norsk og europeisk stoff ettersom som også punken kom til Norge. Første nummer av Rockefilla utkom i desember 76. Den holdt på t.o.m. dobbeltnr 7-8 som kom ut våren 78. Senere har flere av disse levert stoff til andre ziner og gitt ut egne ziner som f.eks. Ztrizpiker og Nye oppstøt.
Rundt 78 og 79 utkom det en rekke norske mer eller mindre punk ziner. Felles for bortimot alle var deres hengivenhet til engelsk punk. Denne nesten ensidige dekningen av hva som skjedde i London og Manchester dekket over hva som skjedde i Frankrike og ikke minst i USA. I tillegg var zinene flinke til å skrive om norske band. Dette førte til at band som ble ignorert av riksmusikk pressen kunne opparbeide seg en tilhengerskare. Fra denne tiden huskes nok 666, 79-kriser, City Rockers som av de bedre, men det var mange og de fleste hadde slående likheter med den engelske punkens flaggskip Sniffin Glue. Lurvete layout og hengivne journalister.
Rett over i 80 årene begynte Nye oppstøt å komme ut. Det skulle bli 13 nr i alt. De dekket i utgangspunktet Trondheim, men fikk raskt inn stoff både fra Oslo og NordNorge. Gakk ble den første skikkelige proffe fanzinen innenfor punken i NordNorge som ga ut noenlunde regelmessig. På samme tid fortsatte de fleste zinene med en standard som hadde vært vanlig til da. Noen få fyrtårn utpekte seg riktignok. Spesielt de zinene som orienterte seg litt vekk fra pønken, mot det mer eksperimentelle og new wave. Av de sistnevnte er nok spesielt Zink, Go lyden og Kitsch flaggskipene, mens en rekke andre leverte svært bra ziner. Ansa, Angelic Times, Requiem og en rekke andre startet som svært punk orientert men utvidet stoff området raskt. Noe som også dukket opp en kort periode på 80 tallet var at noen ga ut gratis fanziner med svært få sider under en engangstittel.
Musikkavisen Puls utga som nr 10B i 1982 noe som ble kalt samlezine, og var en samling av artikler fra forskjellige fanzineutgivere. Flere av de mere rendyrkete og anti autoritære zine makerne boikottet samlezina, men de fleste av de mest aktive deltok. Således kan den sees på som et ganske vellykket prosjekt. Her var mange punk og punk relaterte ziner representert.
Utover 80 tallet forsvant de fleste zinene. Det ble mer og mer vanlig med ett eller i heldigste fall to utgaver før man la opp. Men noen unntak var det. Sjokk og Knall var bortimot rendyrkete punk ziner med høy standard både på layout, trykking og innhold. Etter hvert kom den mere allround orienterte Absolute musique. Sistnevnte regnes av mange som grunnsteinen til det som ble Norsk RockeForbunds magazine, Rock furore. Samtidig økte antall ziner som spesialiserte seg på andre musikk stiler. Det hadde vært slike hele tiden, men fra 78 til ca midt på 80 tallet var det punk zinene som dominerte.
Selv om Blitz ga ut Smørsyra i mange år er musikken underlagt det politiske stoffet og dermed kommer den nok ikke inn under punk zine begrepet (i ett snevert musikalsk begrep). Utpå 90 tallet begynte derimot en ny trend å dukke opp i form av mer eller mindre straight edge orienterte fanziner. De inneholdt gjerne i tillegg til musikk lengre politisk orienterte artikler om vegetarianisme, anti-rus etc. Dette var temaer som i svært liten grad hadde vært omtalt i tidligere tiders norske ziner. Også disse var preget av få nummer og raske redaksjonskifter. Flere av redaktørene dukket opp i nye fanziner. Felles for de alle (nesten) var inntoget av pc og dermed bedre layout og ditto bedre trykk.
Utover siste halvdel av 90 tallet dukker fler og fler musikk ziner opp som rent nettbaserte løsninger. De fleste av disse gikk inn etter kort periode eller skiftet navn og lay out og redaksjon og det meste egentlig. I dag finnes det en rekke slike, for linker se link samlingen nederst i denne artikkelen.
Det er nå i etterpåklokskapens lys nærmest merkverdig hvor lite politisk stoff punk zinene fra 78 til og med 80 tallet inneholdt. Noen unntak er det alltids, men de er få og sporadisk. Noen gjengangere er dikt og tegneserier i tillegg til musikk. For samlere er det verdt å merke seg at det ikke finnes noen skikkelig index over norske musikk fanziner, men det jobbes med saken.
Linker av interesse; #1 #2 #3 #4 #5 #6 #7 #8 #9 #10 #11 #12 #13 #14 ">#15
Av Tore Stemland
Artikkelen sto opprinnelig på trykk i cd-r zinen Æ VEIT DA FAEN Æ #1 (august 2004). Denne versjonen er bearbeidet, utvidet og tillagt linker.
Etter dette er det ganske stilt i Norge før det på 60 tallet dukker opp noen sci-fi inspirerte ziner. Utpå 70 tallet begynner noen av disse å ha så mye musikkstoff at de i allefall kan kalles blandings ziner. Deije shits er et typisk slikt eksempel. Side om side med reportasjer fra utflippete turer til fjerne østen med tilhørende rørende historier, finner man de første spede kassett anmeldelser og artikler om Captain Beefheart og Zappa. Litt på sidelinjen vokste det anti-autoritære undergrundsmagasinet Gateavisa fra å være en politisk zine til å bli mere blandingsorientert med større musikk innslag fra midten av 70 til midten av 80 tallet. Etter en kort periode som pocket periodikaen Glasnost, har Gateavisa i de seneste årene bestått som gateinteligensians organ. Deres åpenhet for pønk må ikke glemmes også deres zine anmeldelser, som var avgjørende for spredningen av pønken utover i Narvesen-Norge.
I denne artikkelen skal jeg i hovedsak se nærmere på punk zinene. Den første sådanne i Norge er uten tvil Rockefilla i Trondheim. Asfaltfilla var Trondheims ledende (og eneste ?) anarkist zine midt på 70 tallet. Den utkom med ett nummer i årene 74, 75 og 76 før den ble nedlagt høsten 76. Asfaltfilla økte sitt innhold om kunst og musikk mer og mer, uten at den kan kalles en musikk fanzine. Folk fra dette miljøet (Åge Utnes og Andre Lister m.fl.) startet så Rockefilla, som dermed er den eldste Norske punk fanzine. I starten meget konsentrert om amerikansk punk, men med mer og mer norsk og europeisk stoff ettersom som også punken kom til Norge. Første nummer av Rockefilla utkom i desember 76. Den holdt på t.o.m. dobbeltnr 7-8 som kom ut våren 78. Senere har flere av disse levert stoff til andre ziner og gitt ut egne ziner som f.eks. Ztrizpiker og Nye oppstøt.
Rundt 78 og 79 utkom det en rekke norske mer eller mindre punk ziner. Felles for bortimot alle var deres hengivenhet til engelsk punk. Denne nesten ensidige dekningen av hva som skjedde i London og Manchester dekket over hva som skjedde i Frankrike og ikke minst i USA. I tillegg var zinene flinke til å skrive om norske band. Dette førte til at band som ble ignorert av riksmusikk pressen kunne opparbeide seg en tilhengerskare. Fra denne tiden huskes nok 666, 79-kriser, City Rockers som av de bedre, men det var mange og de fleste hadde slående likheter med den engelske punkens flaggskip Sniffin Glue. Lurvete layout og hengivne journalister.
Rett over i 80 årene begynte Nye oppstøt å komme ut. Det skulle bli 13 nr i alt. De dekket i utgangspunktet Trondheim, men fikk raskt inn stoff både fra Oslo og NordNorge. Gakk ble den første skikkelige proffe fanzinen innenfor punken i NordNorge som ga ut noenlunde regelmessig. På samme tid fortsatte de fleste zinene med en standard som hadde vært vanlig til da. Noen få fyrtårn utpekte seg riktignok. Spesielt de zinene som orienterte seg litt vekk fra pønken, mot det mer eksperimentelle og new wave. Av de sistnevnte er nok spesielt Zink, Go lyden og Kitsch flaggskipene, mens en rekke andre leverte svært bra ziner. Ansa, Angelic Times, Requiem og en rekke andre startet som svært punk orientert men utvidet stoff området raskt. Noe som også dukket opp en kort periode på 80 tallet var at noen ga ut gratis fanziner med svært få sider under en engangstittel.
Musikkavisen Puls utga som nr 10B i 1982 noe som ble kalt samlezine, og var en samling av artikler fra forskjellige fanzineutgivere. Flere av de mere rendyrkete og anti autoritære zine makerne boikottet samlezina, men de fleste av de mest aktive deltok. Således kan den sees på som et ganske vellykket prosjekt. Her var mange punk og punk relaterte ziner representert.
Utover 80 tallet forsvant de fleste zinene. Det ble mer og mer vanlig med ett eller i heldigste fall to utgaver før man la opp. Men noen unntak var det. Sjokk og Knall var bortimot rendyrkete punk ziner med høy standard både på layout, trykking og innhold. Etter hvert kom den mere allround orienterte Absolute musique. Sistnevnte regnes av mange som grunnsteinen til det som ble Norsk RockeForbunds magazine, Rock furore. Samtidig økte antall ziner som spesialiserte seg på andre musikk stiler. Det hadde vært slike hele tiden, men fra 78 til ca midt på 80 tallet var det punk zinene som dominerte.
Selv om Blitz ga ut Smørsyra i mange år er musikken underlagt det politiske stoffet og dermed kommer den nok ikke inn under punk zine begrepet (i ett snevert musikalsk begrep). Utpå 90 tallet begynte derimot en ny trend å dukke opp i form av mer eller mindre straight edge orienterte fanziner. De inneholdt gjerne i tillegg til musikk lengre politisk orienterte artikler om vegetarianisme, anti-rus etc. Dette var temaer som i svært liten grad hadde vært omtalt i tidligere tiders norske ziner. Også disse var preget av få nummer og raske redaksjonskifter. Flere av redaktørene dukket opp i nye fanziner. Felles for de alle (nesten) var inntoget av pc og dermed bedre layout og ditto bedre trykk.
Utover siste halvdel av 90 tallet dukker fler og fler musikk ziner opp som rent nettbaserte løsninger. De fleste av disse gikk inn etter kort periode eller skiftet navn og lay out og redaksjon og det meste egentlig. I dag finnes det en rekke slike, for linker se link samlingen nederst i denne artikkelen.
Det er nå i etterpåklokskapens lys nærmest merkverdig hvor lite politisk stoff punk zinene fra 78 til og med 80 tallet inneholdt. Noen unntak er det alltids, men de er få og sporadisk. Noen gjengangere er dikt og tegneserier i tillegg til musikk. For samlere er det verdt å merke seg at det ikke finnes noen skikkelig index over norske musikk fanziner, men det jobbes med saken.
Linker av interesse; #1 #2 #3 #4 #5 #6 #7 #8 #9 #10 #11 #12 #13 #14 ">#15
Av Tore Stemland
Artikkelen sto opprinnelig på trykk i cd-r zinen Æ VEIT DA FAEN Æ #1 (august 2004). Denne versjonen er bearbeidet, utvidet og tillagt linker.
Wednesday, September 01, 2004
24 timers mennesker (Stein E. Johansen)
24 timers mennesker (Sosialantropologisk Institut, Universitetet i Trondheim, 1988) av Stein E. Johansen er en rapport han laget for NORAS-prosjektet "Undersøkelse av arbeidsløs ungdom i bymiljø".
De mere analytiske utredninger vil nok være mest av interesse for de som av faglige grunner leser dette verket. De fleste vil ha stort utbytte og ikke minst glede av å lese om punkens utvikling i Trondheim. Om dets arvtagere på UFFA, på DAF og andre steder.
Her er i tillegg analyser av flere av tekstene til Sex Pistols som på en meget fin måte er filtrert inn i teksten på en naturlig måte. Johansen har nå planer om å gi ut boken på nytt, og han skal vite at verden trenger denne boken.
Av Tore Stemland
De mere analytiske utredninger vil nok være mest av interesse for de som av faglige grunner leser dette verket. De fleste vil ha stort utbytte og ikke minst glede av å lese om punkens utvikling i Trondheim. Om dets arvtagere på UFFA, på DAF og andre steder.
Her er i tillegg analyser av flere av tekstene til Sex Pistols som på en meget fin måte er filtrert inn i teksten på en naturlig måte. Johansen har nå planer om å gi ut boken på nytt, og han skal vite at verden trenger denne boken.
Av Tore Stemland
Annerledes (Per Solvang)
Bodø-tilknyttede Per Solvang har skrevet boken "Annerledes" (Aschehoug ISBN 82-03-22784-8) 2002, med undertittel "uten variasjon, ingen sivilisasjon". Boken er bygd opp som en tilnærmet selvbio-grafisk analyse av tema-ene bygdepunker, klassereisende og hårløs. For å belyse dette er han blant annet innom både Ambjørnsens Elling-triologi og amputasjons-sex.
Noen husker Solvang som sminket vokalist i Saltdalsbandet "Svartedauen" tidlig på 80-tallet, deretter like sminket i Bodøbandet "Rognan håndballag". Det gikk i "store pupper og deilige lår" og "Drep alle prestan og brenn alle kirkan". Provokasjons-punk av ypperste merke. Nordlandsposten (tidligere Bodø avis) lagde oppslag om en "bunnrekord i sjofelheter", og som ett trylleslag var Svartedauen et kjent navn i norsk punkverden.
Nå, over 20 år senere, er Solvang nesten like pønkete i sin tilnærming til virkeligheten. Siden sine vokalistdager er han blitt førsteamanuensis ved Sosiologisk institut ved Universitetet i Bergen, og knyttet til Stein Rokkans senter for flerfaglige samfunnsstudier (Det såkalte Rokkansentret)
I sin nyeste bok skriver Solvang så letfattelig at enhver har muligheten til å sette seg inn i grunnlegende sosiologiske teorier. Leseren merker knapt at han beveger seg vekk fra et biografisk ståsted og inn i teorien. Det er et av de store fortrinnene med boken. Den kan leses av "alle"; både ufaglærte og akademikere.
Legmannen vil kunne få innsyn i et univers som ellers er lukket av fremmedordenes hierarki i de fleste fagbøker. Samtidig har bokens historier en egenverdi som gjør boken
like levende som en meget god roman. Akademikerne på sin side vil her få førstehåndsopplysninger om avvik fra en stolt avviker med sterk akademisk bakgrunn. Fra en person som vet hva det vil si å være forsker og forskningsobjekt. En person som slites i to mellom tvil og tro om man vil.
Det er sterke historier som kommer fram i Solvangs bok. Her er først en ren selvbiografisk framstilling av å vokse opp som avviker i Saltdalen på 70- og 80- tallet, med de konsekvenser dette har. Senere går kapitlene over i nærmest sosialantropologisk vinkling der forfatteren ser nærmere på skolen, moter, amputasjonssex, velferds staten med mer.
Det er svært tydelig at Solvang har mye på hjertet. Nesten for mye, men han klarer på et mirakuløst vis å ha en usynlig rød tråd i alle sparkene, vinklingene og avstikkerne. Tråden er avvik i alle sine fascinerende avskygninger. Det groteske for noen, det vakre for andre.
Uten å røpe mer av bokens innhold, vil jeg si at dette er den viktigste boken som er kommet ut i Norge på svært mange år. I en flom av overflødige bøker er det en befrielse å få lese noe med innhold. En obligatorisk bok for alle. Fra frustrerte husmødre til akademikere til satanister og Jehovas vitner. Denne boken har noe til dere alle. Herved anbefalt på det varmeste..
Av Tore Stemland
Noen husker Solvang som sminket vokalist i Saltdalsbandet "Svartedauen" tidlig på 80-tallet, deretter like sminket i Bodøbandet "Rognan håndballag". Det gikk i "store pupper og deilige lår" og "Drep alle prestan og brenn alle kirkan". Provokasjons-punk av ypperste merke. Nordlandsposten (tidligere Bodø avis) lagde oppslag om en "bunnrekord i sjofelheter", og som ett trylleslag var Svartedauen et kjent navn i norsk punkverden.
Nå, over 20 år senere, er Solvang nesten like pønkete i sin tilnærming til virkeligheten. Siden sine vokalistdager er han blitt førsteamanuensis ved Sosiologisk institut ved Universitetet i Bergen, og knyttet til Stein Rokkans senter for flerfaglige samfunnsstudier (Det såkalte Rokkansentret)
I sin nyeste bok skriver Solvang så letfattelig at enhver har muligheten til å sette seg inn i grunnlegende sosiologiske teorier. Leseren merker knapt at han beveger seg vekk fra et biografisk ståsted og inn i teorien. Det er et av de store fortrinnene med boken. Den kan leses av "alle"; både ufaglærte og akademikere.
Legmannen vil kunne få innsyn i et univers som ellers er lukket av fremmedordenes hierarki i de fleste fagbøker. Samtidig har bokens historier en egenverdi som gjør boken
like levende som en meget god roman. Akademikerne på sin side vil her få førstehåndsopplysninger om avvik fra en stolt avviker med sterk akademisk bakgrunn. Fra en person som vet hva det vil si å være forsker og forskningsobjekt. En person som slites i to mellom tvil og tro om man vil.
Det er sterke historier som kommer fram i Solvangs bok. Her er først en ren selvbiografisk framstilling av å vokse opp som avviker i Saltdalen på 70- og 80- tallet, med de konsekvenser dette har. Senere går kapitlene over i nærmest sosialantropologisk vinkling der forfatteren ser nærmere på skolen, moter, amputasjonssex, velferds staten med mer.
Det er svært tydelig at Solvang har mye på hjertet. Nesten for mye, men han klarer på et mirakuløst vis å ha en usynlig rød tråd i alle sparkene, vinklingene og avstikkerne. Tråden er avvik i alle sine fascinerende avskygninger. Det groteske for noen, det vakre for andre.
Uten å røpe mer av bokens innhold, vil jeg si at dette er den viktigste boken som er kommet ut i Norge på svært mange år. I en flom av overflødige bøker er det en befrielse å få lese noe med innhold. En obligatorisk bok for alle. Fra frustrerte husmødre til akademikere til satanister og Jehovas vitner. Denne boken har noe til dere alle. Herved anbefalt på det varmeste..
Av Tore Stemland
Isolasjon eller opprør? (Haller, red.)
Isolasjon eller opprør? (Gyldendal ISBN 82-05-14001-4)1982. Redaktør Michael Haller.
I denne boken får man lengre artikler om husokkupasjon i Europa fra 80 tallet (for det meste) med enkelte historiske utdypninger bakover i tid, og andre former for ungdomsopprør. Selv om det skinner igjennom at boken er skrevet av akademikere, er boken svært leservennlig også for vanlige dødelige. Sissel Rønbeck skriver i forordet om forholdene i Bergen og siterer tekster av både Norrrske budeier og Gjennomslag. Etter det kan man fordype seg i hvordan opprørene oppsto og ikke minst hvordan staten og kapitalen klarte å kvele dem. En bok for alle oss som er opptatt av fred frihet og ikke minst yttringsfrihet. Anbefales herved.
Av Tore Stemland
I denne boken får man lengre artikler om husokkupasjon i Europa fra 80 tallet (for det meste) med enkelte historiske utdypninger bakover i tid, og andre former for ungdomsopprør. Selv om det skinner igjennom at boken er skrevet av akademikere, er boken svært leservennlig også for vanlige dødelige. Sissel Rønbeck skriver i forordet om forholdene i Bergen og siterer tekster av både Norrrske budeier og Gjennomslag. Etter det kan man fordype seg i hvordan opprørene oppsto og ikke minst hvordan staten og kapitalen klarte å kvele dem. En bok for alle oss som er opptatt av fred frihet og ikke minst yttringsfrihet. Anbefales herved.
Av Tore Stemland
Subscribe to:
Posts (Atom)